22 forventningsfulle historielagsmedlemmer samlet seg om innsjekkingen på Sola onsdag 20. mai. Laget hadde bestemt seg for å besøke våre frender på sagaøya Island. Hensikten var å gjøre mest mulig ut av en langhelg med Kristi Himmelfartsdag, og der gjerne fredagen hadde fått status som uoffisiell fridag. Således ville vi ha hele fire dager til disposisjon på øya som ingen av oss tidligere hadde besøkt. Med fly ligger Island bare to – tre timer fra oss – ganske mye kortere tid enn hva landnåmsmennene brukte for over 1000 år siden.

Keflavik flyplass er stor og velutstyrt. Selv om Island har færre innbyggere enn Rogaland, er det et ubestridt faktum at de har en flyplass som virker svært mye bedre og utstyrt enn vår egen Sola. Mye av dette skyldes nok at mange flyselskap bruker plassen som mellomlanding for transatlantiske flygninger. Da kan passasjerene få seg en dag eller to på øya på tur til eller fra Amerika.

Enhver reisegruppe har en egen guide, og vi var særdeles heldige med vår. Det viste seg at han snakket utmerket norsk, hadde bodd her i noen år og var vel kjent med norske forhold. I tillegg til dette var han selvsagt spesialist på alt som hadde med Island å gjøre – fra de første bosetterne til de nyeste varmekraftverkene.

Vårt første møte med den islandske naturen var utbrudd etter vulkanske herjinger for mange år siden. Til tross for at mange år hadde passert, lå de mørke lavaformasjonene over store deler av området nær flyplassen. Klimaet hadde ikke rukket å bearbeide lavaen til grøderik jord ennå.

Ikke langt fra hovedveien skulle vi møte den særegne islandske naturkraften – de varme kildene – for første gang. Jeg hadde tidligere hørt om ”den blå lagune”, men hadde ikke forbundet noe særlig med begrepet. Så skulle det vise seg at dette var blitt en perle midt i ødemarka. Et stort naturlig oppvarmet basseng der temperaturen lå på mellom 35 og 40 grader lokket turister til i hopetall. Selvsagt hadde islendingene utstyrt stedet med alle fasiliteter slik som avkledningsrom, dusjer og massasjeapparatur. Hadde en lyst på en matbit eller en drink, ville det også være mulig. De fleste av oss syntes tiden gikk så altfor fort i det herlig oppvarmede vannet.

Selv om Island ligger langt mot nord (det ligger faktisk ikke nord for polarsirkelen), har landet fått en viktig gave fra naturen. Som de fleste vil vite, ligger øya på den midtatlantiske rygg og er stadig utsatt for vulkanutbrudd og jordskjelv. Det faktum at jordskorpa her er svært tynn har islendingene utnyttet til egen fordel. De har boret ned i jordskorpa, opptil 3000 meter, og har utnyttet det varme vatnet som befinner seg i dypet. Vannet brukes både til oppvarming av hus og til produksjon av elektrisk strøm. Hele 90 % av Islands varmebehov dekkes av vann fra varme kilder. Vi fikk besøke et kraftverk som på finurlig måte utnyttet det varme vannet. Det flotte med dette verket var at vannet ble injisert i jorden igjen, slik at det kan brukes flere ganger, altså en slags perpetuum mobile. Det bør også nevnes at islendingene flest ikke betaler mer enn 300-400 kroner i fyringsutgifter pr måned.

Island har verdens eldste parlament. Alltinget ble opprettet i år 930. Et besøk på Thingvellir hørte selvsagt med til utfluktene vi foretok. Ved siden av selve plassen og historikken som omgav det, fikk vi høre at stedet ligger nøyaktig der to jordplater møtes. Vi kunne altså stå med den ene foten i Europa og den andre i Amerika. Ganske forunderlig. De sprudlende geysirene har vært nærmest et varemerke for øya. Gruppen fra Madla historielag var heldig og fikk oppleve flere utbrudd av glohett vann. Spruten kunne stå flere titalls meter opp i luften.

Island ble faktisk kristent litt før Norge. De fleste regner med at kristendommen ble innført ca. år 1000 eller 998 for å være mer nøyaktig. Lovsigemannen som selv trodde på Odin og Tor, lot den nye retningen få feste seg under forutsetning av at landet skulle ha en liberal kristendom. Det skulle fremdeles være lov å dyrke de gamle gudene i hjemmet, men ikke offisielt. Det ble oppretter to bispeseter, Holar i nord og Skålholt lenger sør. Vi var heldige og fikk besøke den gjenoppbygde kirken der skålholtbiskopen residerte i middelalderen. Det kan kanskje nevnes at begge disse bispesetene kom inn under Nidaros da erkebispesetet der ble opprettet i 1152.

Alle norske har et forhold til Snorre og hans kongesagaer. Stort var det derfor å få besøke stedet, Reykholt, hvor han bodde fram til han ble drept i 1241. Stedet var vakkert tatt vare på. En egen kirke var også reist til minne om den kanskje viktigste islendingen i norsk historie. Til og med badestampen hvor han ”lauget seg” var bevart. Vannet holdt en svært passelig temperatur. Vår utmerkede guide kunne hele tiden fortelle små anekdoter om Snorres liv og virke. Det kom nok som en overraskelse på mange at han ble drept på ordre fra den norske kongen Håkon Håkonsson.

Noe som særpreget islandsk kultur i middelalderen var ættesogene. De fleste av oss har stiftet bekjentskap med dem fra skolegangen. Ekstra kjekt og opplevelsesrikt var det derfor å besøke stedet der Erling Skallagrimson hadde bodd. Vi fikk høre om Erlings dikting og ikke minst om hans meget turbulente liv. Mannen som bare så vidt hadde sluppet unna Eirik Blodøks sin øks, skulle faktisk få lov til å dø rolig på sotteseng i en alder av 60 år. Interessant var det også da vår guide pekte og fortalte at gården vi passerte var den samme som var nevnt i soga om Gunnlaug Ormstunge. På sett og vis kan vi si at fortid og nåtid fløt sammen under vår rundtur på sagaøya.

Islendingene har ikke bare tatt seg av sin eldre historie. Også nyere historie har fått sin plass. De litt eldre av oss vil vite at under krigen hadde den norske 330 skvadronen base rett ved Reykjavik. De fløy da Northrop flygebåter under konvoitjeneste i Nord-Atlanteren. Flyene var utstyrt med en motor som var heller ustabil. Hele 12 av 24 fly gikk tapt under denne tjenesten. Et minnesmerke over de norske flyene og deres mannskap var behørig bekranset i forbindelse med nettopp avholdt 17. mai feiring. Ved Hvalfjorden, en god halv times tur fra hovedstaden, fikk vi også besøke en bildeutstilling av flåtebasen som hadde vært på stedet under 2. verdenskrig. Her hadde Storbritannia og USA samlet sine største krigsfartøyer. Fra dette stedet skulle den britiske slagkrysseren Hood gå ut for å møte Bismark i Danmarkstredet, noe som skulle bli dens skjebne.

At noen av oss også benyttet anledningen til å besøke den unike håndskriftsamlingen etter Arne Magnusson sier seg selv. Skriftene regnes som så verdifulle at islendingene hentet dem hjem til Island med et eget skip da danskene gav slipp på dem for en del år siden. Her fant vi godbiter som Flatøyarbok, Codex Regius og mye annet.

Litt om dagens Island. Vi hadde hørt at det skulle være helt forferdelig på øya nå, men det merket vi ikke spesielt mye til. Kanskje de mange ledige rommene til leie vitnet om at økonomien ikke var den beste. De mange heisekranene som stod uvirksomme tydet også på økonomisk uvær. Likevel var det atskillig flere SUVer å se enn her hjemme på berget. Veiene var helst bedre enn hva vi er vant til, og bensinen lå på omtrent 8,50. De hadde bare en bomvei, men kunne kjøre en omvei. Det merkelige for norske ører var at de satte ned bomavgiften da trafikken ble større enn planlagt. Her gjøres vel helst det motsatte.

Det sier seg selv at en ikke kan gi et fullstendig referat fra en tur som dette. De mange gode historiene og alle de små stedene vi var innom får forbli i minnet til de som var så heldige å delta på turen. Likevel vil jeg nevne noe som viser hvilket samband det er mellom vårt område og øya ute i Nord-Atlanteren. I en brosjyre ble vi oppmerksom på at det skulle være et internasjonalt seminar om Tormod Torfeus i begynnelsen av juni. Leder for seminaret var vårt eget medlem Torgrim Titlestad. Stavangers tidligere statsarkivar, Hans Eivind Næss, var også med og skulle holde foredrag om Rogalendingen i globalt perspektiv. Slik kan en si at historikere herfra bidrog med å utveksle tanker og ideer som gjaldt hele nordsjøområdet.

(John A. Aasland)