Leder Per Olav Tveita ønsket 65 medlemmer velkommen til Sanitetshuset i Madlamark den 7.3 1994. Innledningsvis fortalte han at samme dag hadde han inspisert området runt Møllebukta sammen med Stavanger Aftenblad. Journalisten var spesielt interessert i vårt prosjekt om å sikre tomt på Hinnalands eiendom ved Gåsadammen. I følge ny reguleringsplan vil det komme ny parkeringsplass her som skal erstatte den ved ”Sverd i fjell”. Madla historielag vil gjerne reise et lokalhistorisk museum her og har fått skriftlig tilsagn om positiv interesse fra familen Hinnaland. (I 2005 er det ikke skjedd noe. Hinderet synes å være at Statens veivesen ved Fylket ikke har midler til å utbedre vegkrysset Madlaveien-Regimensveien, red.anm.)
Åsmelding ble lest opp av Sigrun Øverland og godkjent uten kommentarer.
Kassabeholdningen var nå kr. 12.842-.
Kontingenten ble satt til kr. 60 for enkelt- og kr. 100 for familemedlemmer.
Til styret ble valgt:
Per Olav Tveita (leder), Oddvar Høiland, Thore Jørpeland, Knut Skorge og Harald Fjelde.
Vara: Martin Wølstad, John A. Aasland, Erling Berge, Endre Bjørnsen og Bjarne Humberset.
I diskusjonen etter valg, kom mange med synspunkter; alt i ett positive.
Klara Molaug ønsket å få vite mer om fiskerkonen med kipa. Oddavr Høiland kunne vise fram modell i bronse og fortalte at skulpturen planlegges å avdukes i oktober 1994.
Arne Molaug mente vi kunne ha temakveld om åndslivet i gamle Madla; om organisasjoner og lag, vekkelser osv.
Mortveit/Holte ønsket å vite mer om veier Stavanger-Madla. Dette kunne bli en fin kveld med samferdsel som tittel.
Sigrun Øverland viste til at vi på Sunde har en meget kapabel lokalhistoriker, Gunnar Skadberg. Han kunne spesielt mye om kvekerne som vandret ut fra Sunde til USA.
Thore Jørpeland, Martin Wølstad og Halldor Bergsagel fortalte at de så smått vat kommet i gang med å intervjue eldre Madlafolk.
Per Olav Tveita kunne opplyse om at ”Limaplogen” nå var pusset opp av Oddvar Høiland og plassert midlertidig i foajeen til Madlavoll skole.
Så var det Lars Ropeids tur med foredraget: ”Sandal fra eget bruk til utbygging”.
Han måtte gi opp gårdsdriften i Sandal omkring 1980, og mintes billedteksten til Tveita i Hafrsfjordposten den gang: ”Bonde Lars Ropeid. Det går mot slutten” (Senere ble det for Ropeid ny gård i Sandnes kommune)
Sandal betyr egentlig høydedrag ned mot søkk. Det er god jord med fyllitt og noe sand i humusen. Sandalnavnet er nevnt alt i 1837 og Ragnvald Sandal fra Jølster bosatte seg her i 1869-80.
I 1834 var det sju bruk i Sandal. Ett gikk til Ivar Oftedal i 1836 og i 1870 blir ett bruk kjøpt av Ane Olina og Eivind Ådneson Garborg, foreldrene til Ådne, (senere Arne) , dikteren. Som kjent tok tungsinnet overhånd hos Eivind, og det var Ane Olina som drev gården til nesteldste sønnen Jon Garborg i 1875 fikk skøyte på bruket.
Andreas Ropeid fra Skipavåg i Imsland sokn i Vikadal, kjøpte bruk i Sandal av Osmund Gabrielson i 1903. Sønnen, Tormod Ropeid, tok senere over. Senere kom turen til hans sønn, Lars med hustru, Inger (Lunde fra Sør Hidle).
Lars Ropeid tok for seg næringslivet på gården i eldre tider. De dyrket gras, poteter, korn og grønnsaker, og det utviklet seg gartnerier. De holdt kyr og høns.
I 1915 var det shoddyfabrikk hos Weltziens i Madlakrossen. Johan Weltzien drev med tøffelfabrikk og laget skinntasker.
Mortvedt og Holte drev stort med høns i Sandal på grensen til til Hetland kommune. Hønseriet ble delt i to av kommunegrensen, noe som kunne gi skattemessige fordeler. Far Tormod (en ressursperson i gamle Madla, red,anm.), drev også stort med egg før krigen og eksporterte både til inn- og utland. I 1940 brant de inne med mye egg. Sven Hatløy som bestyrte Madla Handelslag, lagret dem i sementkum med kalklag imellom, for at de skule holde seg.
De hadde et geithus ovenfor løa. Tormod ville lage bedrift der. Han hentet grisebust og tørket den med koksfyring. Senere ble det pakket i sekker og brukt til stopping av møbler og lignende.
Stokkavannet var sentralt for Sandal. I 1870-80 sto det et ishus er. Senre var det en margarinfabrikk som bygde et svært ishus 40×10 m og 5-8 m høyt. Sagflis ble brukt som isolasjon. Isblokkene ble først tegnet ut på isen og så skåret ut med kraftig sag.
Stokkavannet var også vaskeplass for klær. Det ble også fisket i vanne både med garn og landnot. Husholdninger i Leiren og Madlamark hentet vann i tørre somre. I 1911 bygd Stavanger kommune en pumpestasjon her. Den skulle forsyne byen med vann hvis det ble for smått med Mosvannet. Den brant ned i 1920, men ny ble bygget i 1930 da Madla ble egen kommune.
Ettersom Stokkavannet var drikkevann, men samtidig badeplass for Madlafolk, førte det til bråk. Men Peter Molaug sa det slik: ”Det er ikkje me som bade i byens drikkevatn, men byen som drikker vårt badevatn”.
I Sandalsbekken er det påvist kvernsteder for korn.
Lars fortalte også om Geidelen og den gamle rideveien som passerte ved utløpet til Stokkavatn.
I Garborgloen kunne det hende at Arne satt og diktet når han besøkte broren Jon. Arne trykket også lærerstandens avis i 2.etasje på Sandalgården. Det er ennå merker etter trykksverte på salen.
Rolv Egelandsdal spurte om Stokken var en del av Foren? Det trodde ikke Lars. Han mente at det kom av at et lå en svær stokk ved sekundærstasjonen.
Per Roth fortalte at da det ble pumpet vann fra Stokkavannet til Mosvannet, kunne Madlaunger utbryte når de skulle bade hjemme: ”Mor, mor – Vi kan se bunnen i badekaret!”