Oddvar Høiland, fungerende leder i Madla Historielag, kunne ønske ca. 80 medlemmer og andre interesserte velkommen til tradisjonelt julemøte i Hafrsfjordsenteret mandag 4. desember. Laget hadde vært heldig og skaffet seg byarkivar Bodil Wold Johnsen som foredragsholder.

Hennes tema var “Stavanger i mellomkrigstiden”, et tema hun belyste med solid grundighet. Hun slo innledningsvis fast at Stavanger i tiden omkring første verdenskrig var en typisk industriby.

Det som imidlertid skilte Stavanger fra andre idustribyer, var det faktum at byens næringsliv egentlig hvilte på bare to søyler: hermetikkindustrien og skipsbygningsindustrien. Den førstnevnte industrien bidro til at det var en meget høy kvinneandel blant arbeidstakerne. Hermetikkindustrien bidro også til at vi i byen hadde en stor grad av sesongarbeid, påvirket som den var av fiskeriene.

Byen ble også lett påvirket av de internasjonale konjunkturer i forbindelse med skipsbygningen. Til tross for at Stavanger var en industriby, vedble den å være en by med små trehus, noe som må betraktes som temmelig enestående. Fra 1890-årene hadde det foregått en til dels voldsom ekspansjon i Stavanger, både når det gjaldt industrivirksomhet og ikke minst i antall innbyggere. Selv med enkelte tilbakeslag er vi vitne til en sterk økonomisk vekst helt fram til 1920.

Den første verdenskrig som satte krav både til hjemmeindustrien og ikke minst til eksportindustrien, bidro til at veksten i sysselsettingen akselererte. Desto større ble overgangen til etterkrigstidens nesten sammenhengende krisetid som kom til å vare. langt ut i 1930-årene. Byen hadde faktisk landets høyeste arbeidsledighet med 20% i 1930. I 1932 var mer enn 50% av de fagorganiserte arbeidsløse.

Hvordan var så de politiske forholdene i denne perioden? Foredragsholderen pekte på at de sosialistiske partiene fikk ordføreren allerede i 1910 ved Johan Gjøstein. Håpet om å gjennomføre radikale sosiale og økonomiske reformer på lokalplanet fikk imidlertid en brå stopp ved Stortingets vedtakelse av de nye skattelovene i 1911. Disse lovene satte sterke begrensninger i hva det enkelte kommunestyret kunne foreta seg via øket skattøre.

Krigen fra 1914 førte til “jobbetid” og dyrtid, og kom sammen med den russiske revolusjonen til å radikalisere arbeiderbevegelsen. Byens ordfører fra 1916 var postmester Adam Egede-Nissen som skulle framstå som en av de mest profilerte lederne av Arbeiderpartiet og noe seinere for Kommunistpartiet. Første verdenskrig forårsaket at kommunen førte en mer aktiv politikk enn hva som hadde vært tilfelle tidligere. Den store striden stod omkring innføring av husleieregulering, noe de borgerlige partiene var sterkt imot. Da mer enn 1/3 av byens innbyggere bodde i egne trehus, betydde reguleringen en innskrenking av mulighetene for huseierne til å tjene seg noen ekstra slanter.

Et annet kontroversielt utspill fra AP ledelsen var forslaget om å ta kristendom ut av skolens fagplan. At dette måtte vekke reaksjon i “bedehusbyen” Stavanger sa seg nærmest selv. Partiet gikk tilbake ved valget i 1919, og først ved valgene i 1934 og 1937 nådde partiet de gamle høyder fra 1916. Fra 1919 dominerte de borgerlige, anført av Høyre, det politiske liv i kommunen. Ledende politikere i perioden var bl.a. Bertram C. Middelthon (H), borgermester og ordfører; John Norem (H), seinere fylkesmann; Johannes Johnsen (A), seinere finansrådmann, og Natvig Pedersen (A) som etter 2. verdenskrig skulle bli stortingspresident.

Hvordan forsøkte politikerne å løse de store sosiale og økonomiske problemer som var en følge av nedgangstidene? I den første tiden var det bred politisk enighet om at kommunen måtte føre en aktiv politikk overfor de mange arbeidsløse. Det ble derfor tatt opp kommunale lån for å holde så mange som mulig i arbeid. Fra 1922 endret imidlertid dette seg. Den vanskelige kommuneøkonomien fikk de borgerlige partier til å satse på forsorgstøtte isteden for på kommunalt subsidierte arbeidstiltak. Å komme på forsorgen betydde at mottakerne bare fikk støtte til det absolutt mest nødvendige av brensel, mat og husvære. Samtidig som næringslivet gikk i stå, sank de kommunale skatteinntektene mens ut giftene øket. Den kommunale gjeldenvar meget høy, og truselen om konkurs eller å sette kommunen under statlig administrasjon var ikke langt borte. Kommunen måtte innskrenke sine arbeider, og flere kommunale bygg ble stående halvferdige. Skatteprosenten ble hevet til lovensmaksimum uten at det hjalp synderlig på økonomien.I takt medøkningen i arbeidsledigheten fikk vi et hardere politisk klima med grobunn for utenomparlamentariske aksjoner og grupperinger.

Så seint somi 1933 vedtok Stavanger Arbeiderpartiet et forslagfra Eivind Dahl om at partiet fremdeles bekjente seg til proletariatets diktatur. VisAen radikalisering av partiet, påskyndet av de unge. Mens de tradisjonelle borgerlige partier i begynnelsen av 1930-tallet ble skremt til å imøtekomme krav fra Arbeiderpartiet, oppstod det en reaksjon fra det ytterste høyre i form av organisasjoner som NS, Grønlandslaget og Fedrelandslaget. Store deler av de to sistnevnte organisasjonene gikk opp i NS, som fikk en langt sterkere oppslutning om partiet enn hva som ellers var vanligi landet. Ved kommunevalgeti 1934 fikk partiet en oppslutning på hele 12%. Fremtredende NS-folk fra byen var Halvor Næss og Gulbrand Lunde. Den sistnevnte fikk etter hvert en ledende stilling innenfor partiet hvor han fikk jobben som “propagandaminister” en norsk Goebbels. Lunde døde ved en bilulykke i 1942.Det er fremdeles uvisst om hjemmefronten stod bak eller om det var en vanlig ulykke. Da de fascistiske trekk ved NS kom klarere fram, mistet partiet mye av sin oppslutning i Stavanger. Mot slutten av 1930-årene nærmet de to nøyene, sosialistene og de borgerlige seg hverandre. Men det skulle bli krigen som gjorde ende på det store sosiale problemet nemlig arbeidsledigheten.

Bodil WoldJohnsen høstet velfortjent applaus for sitt engasjerende foredrag og besvarte også spørsmåI fra salen. Flere av tilhørerne satte pris på at lokalet var utstyrt med teleslynge og Madla Historielag vil arbeide for at dette hjelpemiddelet blir tilgjengelig ved kommende møter. Til slutt vartet laget opp med julegrøt og dertil hørende lefser, julebrød og kaffe. Einar Bjordal akkompagnerte forsamlingen ved avsyngingen av tradisjonelle julesanger. Oddvar Høiland underholdt oss med å lese den kjente historien “Kongelige juleforberedeIser” av Ajax. Et annet innslag var trekning der inngangsbilletten gjaldt som lodd på blomsterdekorasjoner, og et lotteri der en tok lodd etter hva pengepung og anledning tillot.Tiltaket syntes å være populært, og sedlene så ut til å sitte temmelig løst. Det ble et verdifullt tilskudd til lagsøkonomien som har vært anstrengt etter den store steinkors satsningen på Krosshaug. Etter reaksjonen rundt bordene å dømme, virket det som om dette hadde vært nok et vellykket møte.

John A. Aasland (ref.)