Rasmus Madla startet med å fortelle om den gamle kirkegården (fredet) som familien hans hadde og holdt ved like i generasjoner. Den lille gamle trekirken ble sannsynligvis bygget på slutten 1100-tallet. Kongen eide kirken til 1723 da den ble solgt til Smith-familen på Nedre Madla.

Lovverket var strengt: Kongen skulle fremdeles bestemme hvem som skulle være prest. Smith måtte fast gi penger til biskopen i Kristiansand for klær og renhold. Ved ett høve måtte han også gi økonomisk bidrag til bispens enke. (Stavanger var da amt lagt inn under bispesetet i Kristiansand). Han skulle også holde kirkegården i orden og holde vin, brød og lys. Senere ble kirken solgt til lensmann Ivar Oftedal. Det var hans gård som senere ble delt og solgt , blant annet til Thomas Jørpeland (1892) og Daniel Hinnaland (1935).

Den gamle kirken ble for liten og ble revet i 1865. Da sto ny kirke klar på Revheim. Rasmus kom også inn på gravstøtten til Johanne Margrethe Smith fra 1820. ”Den er sterkt medtatt av vind og vær der den ligger lagret hos kirkevergen som har et formelle ansvar fra 1965”, sa han og mente at det måtte være en oppgave for Madla historielag å få den restaurert. (det er nå gjort, red.anm.)

Rasmus fortalte levende og fargerikt om da han som guttunge fikk besøk av konservator Pettersen fra Stavanger museum. Det gjaldt en offerstein med seks hull, ment for solguden. Den lå like sør for Madlagården og er i dag å finne på museet.

Til slutt kom Rasmus inn på byggingen av Hafrsfjord bru i 1925. Madlafolket var for, mens Solabuen var er skeptisk (de var da begge i Håland kommune, red.anm.) Da saken kom opp i herredsstyret, ba ordføreren de som var enige i utbygging forholde seg rolige.

Ingen rørte på seg!