Høstmøte 27.10. 2003 . “Va det bedre før då alt va møje verre?”

Dette var den lett forvirrede tittelen kveldens kåsør, professor dr. philos Inge Bø, hadde valgt som utgangspunkt for en spennende gjennomgang av barn og unges oppvekstvilkårpå Tasta i 1940 -1950 årene. Bø startet med å fastslå at barn i Norge og i de andre nordiske land aldri hadde hatt det bedre materielt enn akkurat i dag.

Også rent helsemessig er det en enorm avstand mellom dagens nivå og det som den unge generasjon i 1940-årene måtte leve med. Bø hadde vokst opp i Tastaområdet der det var et lite miljø med ca. 500 innbyggere. Alle kjente hverandre, og låste dører var en sjeldenhet. Det var likeledes stor grad av likhet innen dette samfunnet.

Ingen eide biler, og ungene sprang gjerne ærender til de forretningene som var i området. Derfor ble det heller ikke handlet mer enn hva et par barnehender kunne bære med seg. Matforrådene kunne lett ta slutt dersom noe ekstra plutselig kom på. Dette førte igjen til at det var vanlig å utveksle hjelp og varer med hverandre, noe som gav den enkelte følelsen av å være medlem av et stort fellesskap. Det bekreftet også den eldgamle overlevelsesstrategien som går under navnet gjensidighet sprinsippet.

I den første tiden ble posten ble delt ut på butikken, og det var ungene som brakte den videre til naboene. Etter en tid kom det egen postmann med uniform. Han tok seg gjerne tid til å gå inn i husene og slå av en prat. På mange måter kom han til å virke som en sosialarbeider i datidens samfunn. Ungene fant på mange mer eller mindre uskyldige spillopper som f eks. sviing av grass og “dirrasser” på naboenes vindusruter i de mørke høstkveldene. Kort sagt gjorde de bruke av det “privilegium” alle unger føler de har: å teste grensene for de voksnes tålmodighet.

Takket være et sinnrikt nettverk for rapportering blant de voksne varte det ikke lange stunden før synderne måtte tilstå sin brøde. Straffen kunne gjeme være husarrest eller å måtte be om unnskyldning, med dype bukk og løfte om forbedring, noe som nok enkelte ganger ble opplevd ydmykende. l USA sa en det gjerne på denne måten: “It takes a whole village to raise a child.” Alle tok ansvar for hverandre. Naboskapet hadde sosial kontroll. Datidens naboskap med sin empati er noe dagens barn i de aller fleste tilfeller mangler.

Samfundet for 50 år siden bygde på stor grad av konsensus mellom de enkelte innbyggere. Det var faste regler, tradisjoner og ritualer, noe som ga særlig barn en type trygghet og forutsigbarhet. Kontrasten til dette er at vi i dag opplever av tradisjonalisering og normoppløsning i retning av normkrise, som gjør at folk og barn kastes tilbake på seg selv, sine egne valg og egeninteresser. Ikke alle mestrer denne situasjonen.

Inge Bø mente at 40-og 50 årene hadde vært husmødrenes storhetstid. De var hjemme, og skulle de til byen, var buss nr 3 et godt møtested. Margrethe Munthes barnesanger var viktige instrumenter i arbeidet med å gi de unge “riktige” holdninger. Den gangen foregikk  oppdragelsen hovedsakelig i hjem og nærmiljø, en oppgave som i dag for det meste overtatt av profesjonelle: førskolelære, lærere, sosialarbeidere, trenere og klubb-og korpsledere etc., noe som lett fører til ansvarsfraskrivelse og overføring av primæroppdragelsen til . sekundæroppdragelse foran messemediene og i institusjoner. Siden det i institusjonene nesten bare fins kvinner, feminiseres oppdragelsen, (noe som ikke er kvinners feil, men menns).  Dagens kjønnsidentifisering kan derved komme i fare for barna, da de gjennom store deler av livet berøves kontakt med mannspersoner. Et annet forhold Bø tok opp, var den såkalte aldersegregasjonen.

Mens dagens syvåringer helst leker helst bare med syvåringer, leker åtteåringene med åtteåringer osv. Tidligere tiders barn lot gjeme andre aldersklasser også delta i leken på “kjjød og flesk”. Dette førte til at ~ekulturen ble overført fra generasjon til generasjon. I dag er det stor fare for at tidligere slekters kultur og verdier ikke blir brakt videre. Samtidig som vi har et krav om at de unge skal engasjere seg i mange forskjellige aktiviteter, har vi nærmest et hysterisk forhold til sikkerhet. Tidligere fikk ungene utfolde seg temmelig. . fritt uten at det gikk ut over helsetilstanden. En fikk lære seg å overleve i et samspill mellom jevnaldringer og voksne. Dagens unge må lære å stole mer på seg selv og til å mestre kropp, fare og fristelser for derved å utvikle livskompetanse.

Inge Bø avsluttet med å gi dagens unge ros for at de klarte seg så godt i dagens harde samfunn.

John Alfred Aasland (ref)