Høgskolelektor Hans Eirik Aarek: ”Vandring” i kvekernes historie den 23. Oktober 2000

Møtet var bistorielagets markering av utvandrerjubileet, og medlemmene i laget var også invitert til å bidra med egne opplevelser/forhold til Amerika og utvandringen. Per Olav Tveita ønsket 55 personer velkommen. Etter en kort orientering gav han ordet til Aarek, som tok oss med på en “vandring” både i kvekernes historie,og deres medvirkning til den første gruppeutvandringen fra landet, med Resteaurasjonen fra Stavanger til Amerika i 1825.

I 1640/50 oppstod kvekerdommen i England Som fanger i Napolionskrigene (prisonfangene), hadde blandt andre Revheimsbrødrene Knud og Iver, tatt med seg kvekernes lære til Norge. Etter krigen bosatte Knud seg i Kristiania, hvor han sammen med Enoc Jacobsen, i 1818 dannet kvekersamfunnet i hovedstaden, etter at det første “Vennenes Samfunn” var stiftet i Stavanger. Sammen med blandt andre Lars Larsen Geilane og Elias Tastad var Iver Revheim en av hovedmennene i Stavanger. Fra England var William Allen og fransk -canadieren Steven Grellet kommet for å hjelpe til med organisering av kvekersamfunn i Norge. Knud, Iver, Elias og Lars hadde truffet dem under fangeoppholdet i England

Kvekerne holdt seg mye sammen med Haugianerne som også ble forfulgt for sin tros skyld. De fikk ikke holde forsamlinger, og de fikk bare bo innenfor bygrensen. Iver som ikke ville flytte fra sin gård på Revheim ble landsforvist, og skrev klagebrev til kongen. Saken gikk til høyesterett og dommen ble opphevet 8. Februar 1831. Myndighetene var et stort problem for dem som vi ser, og de ble også uglesett av venner og naboer. Spenningen mellom å bli landsforvist, og å skulle kjempe for å bli i landet var sikker ikke lett å leve med Kvekersamfunnets politikk var at de skulle bli i landet og kjempe for sin rett. Det står ingen ting om utvandringen med Restaurasjonen i kvekmes møtereferater fra 1825. På denne tiden var kvekerne i England anerkjent, og fikk utleve sin tro i ro og fred skulle de forlate landet, eller skulle de bli og kjempe for sine rettigheter ? Kvekerne ble sentrale i den første organiserte utvandringen, og Lars Geilane stilte seg i spissen for dem som ikke så annen utvei enn å dra. Elias og Iver ble i landet for å kjempe for sine rettigheter her. Ivers sønn Halvar ble med, og var den yngste av emigrantene som forlot Stavanger havn 4. Juli 1825. Steven Grellet hadde også oppfordret folk til å reise ut. I Amerika beveget de seg fra øst til vest, og kom til sine trosbrødre som hadde ordnet land til dem. Kvekerutvandringen tok for alvor fart i 50/60 årene. Ca 60 kvekere og sympatisører utvandre fra Røldal til Iowa.

Gunnar Skadberg var først ut da ordet ble gitt fritt etter Aares foredrag. Han har forsket videre på utvandringen og funnet at 18 av de som reiste ut med Restaurasjonen hadde sin boligadresse i Stavanger, (altså ikke 2 som tidligere er hevdet) at de var 49 personer ombord (ikke 51) og 50 da de kom frem (ikke 52). Han har også nå, etter 5 års leting funnet at skipperen ombord var : Skipperborger i Stavanger, Lars Hetland (ikke Lars Helland) som bodde på Sølvberget. Navnet Hetland kommer fra Bjerkreim hvor faren hans kom fra. Helene Bjømtvedt kunne fortelle mye spennende om “Den Norske Amerikalinje”, og utvandringen med Kristianiafjord, Bergensfjord og Stavangerfjord da Norge ble selvstendig i 1905, og med egne norske båter etter hvert utkonkurerte de danske. Amerikalinjen ble opprettet, og den første båt kontrahert i 1910. Til frigjøringsjubileet i 1914 hadde de to båter. Helene hadde mye spennende å fortelle, også fra Ellis Island hvor tilstandene kunne være så forferdelige at øya på folkemunne også hadde fått navnet ” Hells Island”. Det er meningen at arbeidet Helene holder på med skal bli til bok, og hun er veldig interessert i bilder, historier o. a. som vedrører Amerikabåtene, og de som reiste med dem. Flere andre tok også ordet og fortalte om minner og opplevelser i forbindelse med utvandring til Amerika. Det “vakreste” kom kanskje fra Lillian Ruth Hoem som bodde med mor i Brooklyn mens far var krigsseiler, og som kom hjem til byen med Stavangerfjord St. Hans aften 1956. Det var svart av folk på kaien, og det var en kjempeopplevelse å kjenne igjen tanter fra bilder, å få familie – det hadde hun ikke hatt i Amerika -, og tenk søskenbarn. Den store kofferten,”Truncen” har hun i dag til pynt i stua si, med merkelapper fra Amerikalinjen, og navnlappene til mamma og pappa bevart.

Ref.