Omkring 1880 ble der snakk om telefonforbindelse til Stavanger

Telfonselskap, den gang lå Madla under Håland,

Så tidlig som i 1889 fikk handelsmann Gabriel Meling i Tanager telefon, det var mest for å kunne melde om sildeforekomster rundt Tanager. Det var om å få tidlig beskjed til fiskerne slik at de kunne komme seg fort ut på feltet, for tid var penger også den gang.

Madla fikk sin egen private telefonsentral 1 mai 1897. De første som fikk telefon var Madla Teglverk og Madla leiren. Sentralen var hos Oftedal som også hadde posten. (Siden ble der bygget en ny sentral ved siden av.)

Den første sentralborddamen var Maren Oftedal, hun ble værede der i en “mannsalder”. I 1927 ble der gjordt stor stas på henne ettersom hun hadde vært der i 30 år.

Da sentralen ble opprettet var der 5 abonementer. I 1906 var der 35 og i 1927 var tallet kommet opp i ca 60 abonementer, da var nummeret femsifret.

I 1909 garanterte heradstyret for telefon ved fergeleiet ved Jåsund (da slapp en vell å hotta lenger)

Det var Stavanger Telefonselskap som hadde konsesjon på å drive telefon i en omkrets av 15 km fra Stavanger. Derved kunne ikke Håland, Hetland eller Randaberg bygge sitt eget nett. Det ble flere ganger tatt opp med Stavanger Telefonselskap om utvidelse av linjene eventuelt å få kjøpe. Men S.T. var lite villige og når de la ut tillbud var prisen så høy at det ble avvist.

Lærer Munthe, som var medlem av komiteen for telefonen, kunne i 1913 opplyse at de hadde ventet i to år på svar fra S.T.

I et møte ble S.T. s holdning skarpt kritisert for å ødelegge det viktige komunikasjonsmiddel i byens nærmeste omkrets og stille seg avvisende når man ville innløse ledninger. Munthe uttalte sin store forundring over S.T.s styre, “Tenk!” Man ville ikke forhandle om salg av Madla og Tanagers sentraler og dertil en uforskammet pris for den del de var villig til å selge. Jon Hegre mente at ” Stavangerne er sig selv bestandig lig. Ved festlige leiligheter eller naar det ellers kan passe taler man i høistemte toner om det gode samarbeidet mellom by og land og saa gjør man alt det man kan for at stenge sit nærmeste opland ude”

Etter at konsesjonen gikk ut 1 jan 1923 ble forholdene litt bedre, I 1929 hadde S.T. bygd ut telefonen over alt på fastlandet i Håland, de hadde da konsesjon for hele bygda.

Nå er det vell snart slutt med den faste telefonen, siden de fleste nå går med telefonen i lommen.

Opplysningene er hentet fra “Soga om Sola og Madla.

W.P.C.