I forbindelse med formannskapslovens 100-årsjubileum i 1937 oppnevnte Madla herredstyre en komite for å få utarbeidet en rapport eller en beretning fra den gang Malde sogn var en del av Håland herred.

Ansvarlige for arbeidet var oberstløytnant M. Amdal, kirkesanger Kr. Munthe og fabrikkeier Johan Weltzien og kildematerialet er Håland herredstyres protokoller.

”Målt med nutidens målestokk (dvs 1937) var edruelighetstilstanden i begynnelsen av forrige århundre alt annet enn ideell. Å vise seg beskjenket ansås slett ikke som noget nedverdigende. Om skillingene ikke var mange, var til gjengjeld drikkevarene meget billige, så en rus ikke medførte nogen store utgifter. En bytur var slitsom og en liten stimulans var nesten selvsagt, og turen fra byen skjedde som regel med et lysere syn på livet enn turen til byen.

På grunn av byens nærhet fantes det i Malde sogn ingen utskjenkningssteder; men etter at Maldesletten blev tatt i bruk som ekserserplass blev dette aktuelt. Herredstyret traff straks beslutning om at utskjenkningssteder innen Håland herred ikke måtte opprettes uten herredets bevilgning. Der blev fra 1870-årene og i en årrekke fremover bevilget 4 sådanne rettigheter på Malde og 1, senere 2 i Tananger. Avgiften var til å begynne med 50 kroner i Malde og 40 kroner i Tananger. Senere steg det gradvis i Malde til 150 kroner.”

Allerede oppstartsåret, – i 1871, meldte lensmann Tørres Olsen Sande om misbruk av alkohol og om tiltagende drukkenskap, både under våpenøvelser, på perm i Sandnes og Stavanger, eller i sammenkomster i fjøs, langs gjerder og andre naturlige skjule­steder.
I en av byens aviser ble det ble etterlyst strengere disiplin i leiren ”i allfall saapass at Udskuddet fra Byerne kan bli holdt sine tre skridt fra Livet, slik at ikke Leirsamlingene skal blive ligesom Sumppøle for alslags Usædelighet”.
Kommunen gjorde forskjellige grep for å få kontroll med misbruket og med ”den skammelige smughandel som spesielt foregikk i Kristiansandleiren.”

Herredstyret vedtok i 1875 følgende uttalelse: “af Hensyn til den demoraliserende Virkning Øl- og Vin-udsalget udøver og det skede Misbrug af samme, tør Kommunebestyrelsen for Aaret 1875 ingen Bevilgning til Udskiænkning af Øl og Vin i Haalands Præstegjæld foretages”. Videre at bøndene ikke måtte ”oppføre Dansehuse og Udskænkings­steder for Spirituosa og Bayersk Øl”.

Befalet var svært misfornøyd med denne ordning, og da saken kom opp på ny ble det gitt skjenkeløyve til Nikolai Oftedal og madam Nielsen på Madla. Jonas Pallesen skulle påse at skjenkebestemmelsene ble overholdt.
Spørsmålet om hvorvidt det skulle innvilges skjenkeløyve i leiren, stod årvisst på sakskartet til herredsstyret, og skjenkebestemmelsene ble stadig endret.

Bygdefolk fikk politimyndighet for å overvåke skjenkebestemmelsene – en oppgave de tok på alvor.

Madla Ølsamlag ble opprettet i 1887 og utvidet også for brennevinsalg i 1893. Begrunnelsen for dette var for “at indskrænke misbrugen af berusende Drik ved at overtage al Udskjænking af Øl paa Malde under Vaabenøvelserne”. Denne ordning bestod inntil 1903.

Samlaget sees å ha vært en forholdsvis god inntektskilde med årlig utbytte opptil 1600 kroner. Disse pengene blev anvendt til flere nyttige formål. Således kan nevnes anskaffelse av sløidverktøi til samtlige skoler i herredet, de første orgler i kirkene, til fattiggård, til ommlegging av Ragbakken, likbil, lysekroner i kirkene o.a.

Ved anlegget av hovedveien Stavanger – Klepp ble av samlagets midler bevilget 600 kroner til grunnavståelse til fortau gjennom Hetland, da dette herred ikke vilde avstå fri grunn hertil.

Under saksbehandling om omlegging av Ragbakken blev det hentydet at der av samlagets midler var bevilget penger hertil, men ingen visste hvor der var blitt av disse penger, hvor ordføreren blev pålagt å bringe dette på det rene.
Ved samlagets opphør synes det å ha hersket en utpreget forbudsvennlig retning.”

Etter forbudsvedtaket 1903 økte smugling og ulovlig alkoholomsetning. Ordningen resulterte i private ”Ølklubber”.”Dens frukter ble synlige på lørdagskvelder med slagsmål på basarer osv.”
Det fortelles at tollvesenet kom over en kjent storsmugler som kom seg unna med en rask båt. De fikk tak i smuglergodset bak Sømsholmane, men mannen kom seg unna.

Avslutningsvis anføres i rapporten: Edruelighetforholdene er nu for tiden gode, hvilket mer må tilskrives en voksende kultur enn alle forbudsbestrebelser.”

Madla mai 2007
Walter Husebø