“Da oljå kom til Madla.” Vandring på Slåtthaug/golfbanen 17.9.95.

Leder av Madla Historielag, Per Olav Tveita, kunne ønske ca. 80 medlemmer og andre interesserte velkommen til bydelsvandring i Slåtthaugsområdet søndag 17. september. Han nevnte innledningsvis at det nå var ca 240 medlemmer i laget, som derved var et av Norges største i sitt slag. Han spurte videre hva Madla og Stavanger hadde vært utenden oljeaktiviteten som fikk sin spede begynnelse på Slåtthaug området.

På toppen av Ragbakken forklarte Endre Bjørnsen litt om den tidlige geografien i området.
Ragbakken hadde vært den gamle veien til Stavanger helt fram til begynnelsen av 1920-årene. Veien hadde da gått i rett linje fram til Revheimskrossen som lå noe lenger sør enn hva dagen vei gjør. Alvasteinen, lett synlig fra toppen av Ragbakken, var med på å markere den gamle ridestien til Stavanger. Det var helt vanlig å skjære torv innenfor dette området, en praksis som holdt seg til flere år etter krigen. Hele Såtthaugområdet hadde engang vært utmark for gårdene på Revheim. Eli Ropeid kunne fortelle at skogen i området var plantet av elever fra Stavangers skoler. Nils Egeland, en av de første oljepionerene i Stavanger, fikk så ordet. Han benyttet først anledningen til å framheve Arne Rettedals store innsats for å få oljeindustrien til byen.

Rettedal hadde hatt en egen evne til å skjære gjennom vanskelige byråkratiske hindre. De første husene på det som seinere ble kjent som “Oljeberget”, var ferdig 15. juni 1966.

ODECO var det første selskapet som etablerte seg i området. Amerikanerne ventet ikke lenge før de satte sine egne navn som “Jazz street”og “Dixeboulevard”, på veiene innenfor området. De amerikanske skoleelevene hadde først gått på Revheim skole. Etter en omflakkende tilværelse, endte de endelig opp på det som nå er Stavanger internasjonale skole.

Inge Ullestad, nestformann i Stavanger Golfklubb, var neste mann i ilden. Han fortalte villig vekk om golfklubbens historie og om de aktiviteter som hørte med til driften av klubben. Banen ble bygd i 1956. Drivkreftene bak utbygging av golfbanen hadde vært Toralf Smedig og Fridthjof Bjelland. Ullestad kunne bl. a. fortelle at treningsbanen hadde en kapasitet på hele 20-tusen baller.”Greenen”, grasset der hullet er plassert, ble slått hver eneste morgen, syv ganger i uka. Den resterende del av grassmatten ble ellers slått to ganger i uken. Til denne klippingen rådde klubben over flere avanserte maskiner, hvorav den dyreste kostet den nette sum av 800.000 kroner. Fire personer var heltids ansatt med det ene formål å holde banen i orden. På spørsmål kunne han også opplyse at banen bare ble gjødslet med 1/4 av det som var vanlig for tilsvarende jordbruksjord. Golfklubben var generøs nok til å invitere samtlige vandrere inn i det koselige jærhuset som nå tjenestegjorde som klubbhus. Kaffen stod klar og ventet da vi ankom. Den store forsamlingen fylte huset nesten til trengsel. Ullestad nå assistert av et av klubbens æresmedlemmer Alf Torkikdsen, fortsatte sin orientering om alle klubbens aktiviter. Selve huset var en gave fra Alf Govart Olsen. Han hadde fått fraktet huset fra Jæren i en tid da byggetillatelser på vanlige hus satt langt inne.
Klubben hadde nettopp ferdigstilt et elektronisk vanningsanlegg til ca. 2 mill. kroner. 12 ungdommer under 30 år var på en eller annen måte engasjert av klubben. Vi fikk høre at tanken om en golfbane hadde lange røtter i Stavanger. Først etter krigen kom det imidlertid fart i planene. Reidar Helliesen og R.A..Lorentzen gjorde forarbeidet. De fikk leiet området (400mål) for 99 år. En engelsk golfarkitekt hadde funnet området meget velegnet for golf.

Etter en litt laber periode for noen år siden, var det nå ca. 1250 medlemmer i klubben. Dette var egentlig for mange. Det var nå en ventetid på et par år før en kunne bli medlem.

Budsjettet pr. år var på nesten 6 mill. kroner. Den viktigste inntekten var medlemsavgift og sponsorinntekter. I år kunne klubben regne med 2.1 mill. i slike inntekter.
Ca. 60 medlemmer gjorde frivillig innsats for å få klubben til å fungere.

Et eget blad “Golfentusiasten”, ble utgitt i 24 år til bladet ble overtatt av Norges Golfforbund.

Banen har 18 hull og regnes som en av de beste i Norge. Par er på 71 slag. Klubben har tidligere levert flere norgesmestre i golf. Selv om det var to års ventetid for eldre medlemmer, kunne ungdommer under 18 år bli medlemmer uten videre.

Rekrutteringsarbeidet hadde første prioritet innen for klubben. For de unge koster det 450 kr. pr. år for å være medlem. Mer tilårskomne medlemmer måtte ut med 2.500 kr. pr. år. Vi fikk høre at golf var den idretten som vokste hurtigst i Norge. Som takk for interessen, ble historielaget overlevert flere bøker med golfklubbens historie.

Endre Bjørnsen avsluttet vandringen med å fortelle fra de forskjellige gårdene i området. Om Mortvedtgården kunne han bl. a. fortelle at den en gang hadde vært en av de største i Madla. Nå var det helst hestehold på gården, noe som distriktets ungdom lot til å sette pris på. Mortvedt var fremdeles i vigør på Sunde sykehjem der han hadde passert 101 år.

Lederen kunne til slutt takke alle for interessen. Nok en vellykket bydelsvandring var tilende.

J.AA.