Fotografiets historie i Rogaland

Styret
15. april 2015
Einar Arne Garlid i høstmøtet onsdag 28.10.15
7. oktober 2015

Lisabet Risa fra Statsarkivet i Stavanger var invitert til Madla Historielag for å fortelle om fotografiets historie i Rogaland. Før hun startet på sitt kåseri, ga hun skryt til det arbeidet som var gjort av Gunnar Skadberg, Marit Karin og Jan Alsvik sitt arbeid for å bevare lokalhistorien i Madla gjennom tekst og bilder. Det er Stavanger Byarkiv som sitter på de fleste bildene fra Madla i eldre tid.

 

Fotografiet ble oppfunnet i 1839. Fra da utviklet fotografihistorien seg til mange slags typer fotografi fram til i dag, da fotografiet er nærmest en forbruksprodukt der bare en brøkdel blir bevart. Bilder som ble tatt fram til 1950/60-tallet blir nok bedre tatt vare på.

 

Risa startet med å vise bildet som viser Kong Haakon med familie, stige i land i Oslo etter krigen i 1945. Bildeserien fra frigjøringen hang for flere år siden i nesten alle klasserom. Bildet hadde hun vist til lærerstudenter i dag. De hadde ingen anelse om hva som var historien bak bildet.
Skal en ta vare på gamle bilder, må en også kjenne til historien. Derfor er registrering med mest mulig informasjon, viktig.

 

 

 

Siluett fra Ledaal

 

Før fotografiet, var det maleriet som fremstilte portretter. Dette var som regel knyttet til rikere familier. En billigere måte å skaffe seg et portrett, var å få klippet seg en siluett. Omvandrende kunstnere, de fleste fra Tyskland, kom for det meste til byene. På Ledaal finnes flere silutter laget av en slik kunstner i 1803 og 1813.

 

 

Det ble eksperimentert med å kunne feste et bilde til metallplater. Det kalles daguerreotypi. Dette lykkes første gang i 1839, da de klarte i fiksere bildet slik at det ble bevart. Kvikksølv på glassplater, var en viktig ingrediens i prosessen. Dette ble en sensasjon over hele Europa. Nå var det endelig mulig å fotografere seg. Våren 1840 var allerede den første bruksanvisningen oversatt til norsk. I 1842 kom den førsten av den type daguerreotypister til Stavanger. Navnet hans var Gustav Peter Leman og var danskfødt. Han annonserte i avisa. Vi vet ikke hvor mye han produserte her, og dyrt var det. Båttruter langs kysten førte til at det kom stadig flere av denne type fotografer til vårt kystbyer; Stavanger, Egersund og Koppervik. Haugesund var ikke by før 1860. De fleste bildene fra den tiden er skadet, men det går ann å rense dem slik at de blir som nye. Det koster omlag 6000 kr. for hvert bilde.

 

Når det nærmer seg 1850-årene klarte de å lage papirbilder. Et av de papirbildene fra den tiden ble tatt på Ledaal i 1861, hvor hele Kiellandfamilien er samlet. De eldtste på bildet må være født omlag 1770. Bildet er tatt av en kvinnelig fotograf, Dorotea Arents, som kom fra en velstående familie i Stavanger og venn av Kiellandfamilien. I og med at fotografyrket var nytt, var det helt i orden at kvinner virket som fotografer.

 

 

Så kom det en ny mote. Visittkort. Portretter på tykt, stivt papir, som ble satt inn i lommer på fotoalbum. Moten kom fra Frankrike, «Card de visite». Dette ble også helst brukt i de finere kretser til å begynne med. Bildet viser personer som har kledd seg opp for å gå på visitt. Derav navnet. I den første tiden var det for det meste en mannsmote. Man byttet visittkort nesten slik vi husker vi byttet fotballkort. Visittkort ble umoderne rundt 1915.

 

Da utvandringen til Amerika var på sitt høyeste på slutten av 1800-tallet, var det mange ungdommer som dro til byen for å la seg fotografere. De skulle dra over Atlanteren og regnet ikke med å se foreldrene sine igjen, men et bilde som minne skulle de få. Etter en stund i Amerika, sendte de nye porteretter tilbake til Norge, ofte for å vise hvor godt de hadde det. Men ofte ga dette et falskt bilde. Fotografene var spesialister på å lage oppstasede bilder.

 

Det ble etterhvert mange fotografer i byen og dermed sterk konkurranse. Så kom en ny teknikk; tørrplater. En trengte ikke fremkalle platene med en gang. Tidligere måtte en ha med seg kjemikalier og fremkalle på stedet. Nå kunne en vente med det til en var tilbake i laboratoriet i byen. Ferdifremkalte bilder kunne så sendes med posten til kundene. Etterhvert ble folk gjennom annonser, tilbudt å få forstørrelser av de gamle visittkortene. På interiørbilder fra stuer rundt om, kan en se slike forstørrelser henge på veggene. Slike bilder ble ofte retusjert.
De omrisende fotografene begynte etterhvert å fotografere hele gårdsbruk, med familien og ofte sammen med hesten.

 

Etterhvert kom det store mengder turister til Norge. Da ble det et stort market for en ny type bilder; postkort. Postkort med kjente og mindre kjente motiver, kunne etter 1905 ha bilde på hele den ene siden og adresse samt hilsen på den andre. Før 1905 måtte hele den ene siden bare inneholde adresse. Bildet fikk derfor ofte tekst over seg. Det ble også populært å sende bildepostkort fra hjemtraktene til slektninger i Amerika. Fra 1905 til 1914 var de store postkortårene i Norge.

 

Rundt 1910 ble blitzen oppfunnet. Det førte til at en etterhvert fikk gode interiørbilder. Dermed fikk vi familiebilder tatt i bestestua i stedet for ute på tunet. På slike bilder ser en hvor viktig pynting i stuene ble. Golvbelegg, fine duker, potteplanter og på bordet det tykke fotoalbummet. På veggene familiebilder i flotte rammer. Veggene var rene historiefortellinger gjennom bilder.

 

Staten fant fort ut at foto kunne være en nyttig ting for dem. Det var en fin måte å dokumentere til eksempel nye veianlegg og havneanlegg. Et annet område som virkelig fikk bruk for fotografi, var politi og fengselsvesenet. Alvorligere forbrytere måtte transporteres til fengsler i Bergen, Kristiansand eller på Akershus. Fra omlag 1864 ble det tatt bilde av fangene, slik at det skulle være lettere å finne dem dersom de klarte å rømme. Bilder av rømte fanger ble sendt til de forskjellige politidistrikt, slik at en kunne være på utkikk etter dem.

 

Naturforskere var også tidlig ute. Til Norge kom mange franskmenn som skulle studere Nordlyset. Da de kom til Nord-Norge, ble de så begeistret for den samiske kulturen, at de dokumenterte mye om det. I vårt distrikt var det spesielt interessant å dokumentere fuglelivet og våtmarksområder i 1890-årene. En av dem som kom tidlig, var sønnen til Camilla Collett, Robert Collett. Han kom hit i 1900 og dokumenterte mye på Jæren og øyene i innforbi Stavanger. I tillegg til fugler, tok han bilder av hus han syntes var spesielle.

 

 

 

 

 

 

 

Norges Geologiske Undersøkelse har tatt et fint bilde fra Madla, der en ser teglverket med Madlatuene i bakgrunnen.

 

I slutten av 1800 tallet fikk vi i Norge det vi kaller Amtsingeniører. Den aller første i Rogaland het Bassøe. Han fotograferte alle veianlegg og bruer som han var med på. Statsarkivet har i dag omlag 500 glassplater med veianlegg. Utenom veier er også NSB godt dokumentert. Jærbanen ble påbegynt i 1874, men starten på dette arbeidet ser det ikke ut til å være dokumentert med bilder. Det som finnes av glassplater knyttet til jernbaneanlegget i Rogaland, er fra tiden etter 1900. Avsporinger og ulykker er godt dokumentert. Bare fra en ulykke i Drangsdalen, finnes det over 30 glassplater. Kommunene var mye seinere en Staten til å ta ibruk fotografiet. Først etter 2. Verdenskrig begynte kommunene å fotografere.

 

Rundt 1903 ble det mulig for folk flest å kjøpe seg fotoapparater med filmrull. Da kom Kodak til Stavanger. Vi gikk inn i en ny tid.

 

Comments are closed.