Einar Arne Garlid i høstmøtet onsdag 28.10.15

Fotografiets historie i Rogaland
22. april 2015
Engwall Pahr-Iversen og Pilt-Ola i Historielaget
17. november 2015

 

Garlid startet med å understreke at det han ville snakke om ikke skulle være sjølskryt, men at han ville prøve å få frem det han var takknemlig for at han har fått være med på.

Garlid er født i Sundfjord, der faren var lærer på en folkehøgskole. Kort tid etter ble faren ansatt som lærer på Frekhaug Folkehøgskule i Hordaland, drevet av IOGT. Her var det at han lærte seg å spille trompet. I gymnaset kom han inn i Ten Sing-bevegelsen sammen med bl.a. Rune Larsen.

I studietiden i Oslo, ble han svært knyttet til Groruddalen, den han var med å drive ungdomsklubb og Ten Sing. Dette var en ny bydel som var preget av en del sosiale problem som ofte følger med nye drabantbyer. En del av de samme drabantbyproblemene fikk vi også i Stavanger når for eksempel Kvernevik ble bygget ut.

Kvernevik fikk i starten et veldig urettferdig negativt rykte, men er i dag en veletablert bydel. Ryktet har likevel vært vanskelig å få bort.

 

Til Kvernevik bydel kom da Garlid som kallskapelan i 1979. Han søkte fordi han hadde et spesielt ønske om å arbeide i en drabantby, der han også kunne drive ungdomsarbeid.

I bydelen møtte han mennesker som aktivt ville gjøre noe for bydelen sin og jobbe for et positivt miljø. Derfor fikk vi bl.a. er flott ungdomsarbeid.

Sunde fikk ny kirke i 1984. Før det ble gudstjenestene holdt i gymsalen på Kvernevik skole. Døpefonten var et av Garlid sine fruktfat. Konfirmasjonene, hvor kullene kunne være opp i 100, ble holdt i Madlamark kirke. Vielse og begravelser i Revheim kirke. Garlid understreket at pionertider ofte er de mest interessante og givende tidene, med alle de utfordringene som følger med det. De menneskelige resursene var fantastiske.

 

I 1988 fikk han mulighet til å komme til Libanon som feltprest for FN-styrkene. Deretter fikk han jobb i Forsvaret. Her hadde han arbeidsplassen sin helt til han ble pensjonist.

Den første tiden på i Forsvaret var på Sola Flystasjon. Siden ble han overført til fast prestestilling på Madlamoen og IR8 på Storhaug.

 

Da han reiste til Libanon i 1988, var det en ren FN-operasjon. Forsvaret stilte med materiell, men hadde ellers lite ansvar for soldatene. Det betød at en ikke fikk godskrevet tiden i FN-oppdrag  som ansiennitet  i forsvaret. Det har endret seg totalt i dag. Nå  må en som vil inn i forsvaret, skrive under på at en er villig til å ta utenlandsoppdrag.

 

Det var norske styrker i Libanon  i 20 år (1978-98). De som kom ned de første årene, hadde det utrolig vanskelig. De ble utsatt for angrep, forsyningslinjer ble brutt, vann manglet  og sprit og øl ble brukt til å roe nervene. Det var tøffe tak og mange er merket for livet etter denne tjenesten. Da Garlid kom ned var de inne i en god periode. De norske soldatene var så godt kjent med lokalbefolkningen at de feiret 17.mai sammen. Noen av de lokale lærte seg også norsk. Noe som var populært for soldatene, var at de fikk 3 dager ekstra fri dersom de ble med presten på tur ned til Israel. Politisk var det i denne tiden litt mer optimisme. Men for noen av de som kom ned etter Garlid, opplevde nok noe vanskeligere forhold.

Nordmennene hadde god betaling. Det førte til et oppsving for lokale handelsmenn av forskjellig slag. Da nordmennene trakk seg ut i 1998, kom det inn soldater fra et land med lav inntekt. Det ble en katastrofe for  lokalbefolkningen.

 

De soldatene som kom hjem med traumer og store plager, fikk ikke hjelp av forsvaret. Det var en skamplett.  I dag er det helt annerledes.  Soldater som kommer hjem fra utenlandsopphold, får i dag en helt annen oppfølging. Når soldater på utenlandsoppdrag blir drept, er det nå bygd opp en helt spesiell æresbevisning når kisten kommer til Gardermoen. Det har også ført til at feltprestens rolle er blitt mye viktigere. I dag sier vi at vi har en ustabil fred.  Før ble det sagt at vi hadde en stabil ufred.

 

I feltpresttiden på Madla, måtte han ofte ta imot soldater som satt på kontoret og gråt og ville hjem. Så ble det en endring. Forsvaret fant ut at de ikke kunne bruke så mye energi på alle dem som ikke ville inn. Praksis ble endret. De som ikke var motivert, ble sendt hjem etter et par dager. Resten var positive. Miljøet ble endret. Nå er holdningen at soldatene ønsker å gjøre det best mulig. Positivt er det også at jentene er kommet.

En av de viktigste oppgavene til feltpresten, ble etikkundervisning. Personlig ble dette en belastning. Hver time det samme emnet, i tillegg til at det var 4 inntak i året. Så ble han overført som stabsprest til Jåttå. Her ble han til han gikk av i august 2009.

 

Julen 2006 og våren 2007 var han stasjoner i Afghanistan. En forholdsvis rolig periode for de norske styrkene i det området de hadde ansvaret for, i alle fall den første tiden. Taliban stod ikke så sterkt i det området da. Soldatene kunne gå fritt i området. Men så begynte det å komme signaler om at de måtte begynne å være forsiktige. Nå ble det bare tjenesteopplegg og ikke noen sosiale turer utenfor leiren.  Bilene de hadde første tiden, var ikke pansret og var gule på farge. Dette for at de skulle skille seg ut fra de gamle, grønne russiske kjøretøyene som hadde operert dere tidligere. Altså litt mer sivile og vennlige. Men disse bilene var sårbare. Kjørte en på en landmine ble bilen fullstendig ødelagt og soldatene ofte drept. Etter at Garlid dro hjem, fikk en pansrede biler. Etter 2007 ble det mye hardere i de områdene nordmennene hadde ansvar for.

 

Etter at Garlid var pensjonert, fikk han en telefon fra samme prest som hadde fått ham til Madla i 1979. Han var nå sjef for sjømannskirken i Pattaya i Thailand og lurte på om Garlid kunne tenke seg å komme og hjelpe til. I sjømannskirken gjør en seg ofte bruk av pensjonerte prester i høysesongen. Det førte til at han har hatt kontrakt i seks år, 2 måneder om gangen. Svært mye av tiden i Thailand brukes til å vie par som ønsker å gifte seg der. Bare i 2014 ble det foretatt 67 vielser. Disse må betale for vielsen. Ofte går hele dagen med, siden paret som regel vil vies på eksotiske strender langt sør i landet. Slike vielser anerkjennes som ekte vielser av norske myndigheter. Sverige har ikke en slik ordning.

Pattaya har enormt med turister. Her bor det også mange pensjonerte nordmenn. Dette bl.a. fordi det er så mye billigere å bo deler av året der. Sjømannskirken er da kirke for disse menneskene. Havner en nordmann i fengsel i Thailand, har sjømannspresten rett til å besøke vedkommende. En sjømannsprest har diplomatstatus.

Comments are closed.