Dahle-gården i Madlamarka

Madlakrossens utvikling
20. oktober 2010
Mr. Madlakrossen – Parlow Pedersen
24. oktober 2010

Den eldste gjenlevende bondekonen i Madla, Olga Dahle forteller

Jeg kom til verden den 13.juli 1911” sier den spreke snart 95 år unge dama. Nærmere bestemt skjedde dette på Skagen i nr.14, der Bolla konditori senere kom, og der utestedet Newsman er i dag. Far, Olaf A Ellingsen, drev som grossist. Kjøpte opp land­mannsprodukter og fisk. Han hadde lært seg proserveringsteknikk av egg. På dette tidspunkt var ikke høns helårsproduktive, og far hadde bakerikunder over store deler av landet. Han hadde også fiske­kummer på gårdsplassen. Dette var før fiskehandlernes tid. Etter at far døde 41 år gammel ble virksomheten lagt ned og mor satt igjen med 8 barn. Vi hadde da bodd på ”landstedet” Sommerlide, Egenesveien 149 i nærmere 10 år.

 

Barne- og ungdomsårene?

Salem i Bergelandsgaten var helt fra oppstarten i 1924 fast møteplass for meg. Fortsatt er første tirsdag i måneden min dag i Salem. Nå stiller jeg som eldste møtedeltager. Etter folkeskolen på Våland skole, ble det realskolen på St Svithun. Den første jobb fikk jeg på kolonialforretningen hos onkelen min, Olaus Apeland, i sentrum. Jeg tjente da kr 25 i måneden. Senere ble det L.G.Bøe kolonial på Egenesveien.

 

Hvordan havnet du på Madla?

Jeg traff mannen min, Erik i sangkoret i Salem i 1937, og så var det gjort. Jeg arbeidet da hos Brødrene Pedersen. Reaksjonen fra sjefen, Trygve Pedersen senior var ”Ska du virkelig gå fra krystallen til fjoset?” forteller Olga med glimt i øyet. Vi ble viet i Domkirken 21.10.1939.

 

Hva med Dale-gården?

Farfar til Erik hadde gård på Dale ved Gandsfjorden. Der var det vegløst, og dette var nok medvirkende til at han kjøpte Lia, gnr. 38 bnr 16 på Madla i 1906. (Ref. ”Slekt og slikt på Dale gjennom 400 år” av Erik Olav Dale). I senere år er denne gården kjent som Limagården. Svigerfar Rasmus drev gården her til å begynne med, men i 1908 fikk han sitt eget bruk i Madlamarka, gnr 38 bnr 51. Gården som var ca 57 dekar, hadde grenser mot gamle Madlamarkveien (nå Bjørn Farmannsgate) og Rasmussens gård i vest, mot Hetland kommune­grensen i øst, og mellom nabogårdene til Husebø, Bergsaker og Daniel Håland i nord og sør. Erik overtok gården etter faren Rasmus, som døde i 1926.

 

Og så begynte barna å komme?

Ja, først kom Kirsten i 1940 og Rasmus i 1942. Så fulgte Einar i 1944, Ivar i 1946 og Inger i 1951. Alle barna har bygd hus på gården, – og ingen har gitt uttrykk for at de mistrives her.

 

Hvordan var overgangen fra Egenesveien til Madlamarka ?

Forskjellen var stor på mange måter. Jeg stilte helt blank når det gjaldt gårdsdrift. Men ettersom tiden gikk lærte jeg det som skulle gjøres på en gård, – fjøsarbeid med håndmelking, luking, høying m.m. ”Hevdaløå hadde jeg ingen ting med.”

 

Hva drev dere med på gården ?

Vi hadde plass for 8 kyr og leverte melk til Frue Meieri, der Arkeologisk Museum nå er. Først kjørte vi med den med hest og kjerre. Senere fikk vi levert med melkebil. Her husker jeg Gudmund Svendsen som ballanserte på lasteplanen.

Grisene som vi hadde, ble levert til slakthuset. Egg var et viktig salgsprodukt for oss. De største barna hadde her valget mellom eggvasking eller gjøremål som gjorde vaskejobben til førstevalg. Uproduktive høns ble slaktet på tradisjonelt vis. Øks og hoggestabbe var den gang viktig utstyr før hønene endte sine dager som middagsmat. Ellers dyrket vi poteter, kål, roer, og forskjellige typer grønnsaker.

En periode midt i ’50 årene hadde vi 4 mål med bringe­bær, og det var den gang god butikk. Vi leverte på bestilling og etterspørselen var stor. Kr 1,80 pr kurv for kvalitetsbær. I den mest hektiske perioden var hele familien og innleide i sving til langt utover kveldene. Her husker jeg Elinora Christensen, Erna Norland, fru Hjorteland og Marit Bjerga. Barna våre forhandlet med jordbærplukkerne til nabo Bergsaker om bærbytte, og det var forståelig at de ville ha litt variasjon i smaken.

 

Forholdet naboene imellom?

Det var et meget godt samhold og stor hjelpsomhet mellom bøndene i nabolaget. I spesielle situasjoner stilte vi alltid opp for hverandre. Drøsen og løsning av verdensproblemer over steingarden kunne av og til vare veldig lenge. Da var det for meg å gå ut å holde hånden opp til øre. Dette ble oppfattet som en telefon som lå og ventet og da stoppet drøsen.

 

Er det opplevelser du husker spesielt fra Madla?

Jeg var 29 år da krigen startet i 1940. Erik var ikke hjemme denne aprildagen da alle skulle evakuere. Mine nærmeste hadde evakuert, og her satt jeg ensom og redd. Neste dag kom svogeren min, Sverre med motorsykkel. Han kjørte meg til Vårli­varden. Derfra fikk jeg hestes­kyss til Bersagel der jeg traff slektningene mine. Erik kom så til Bersagel, og etter noen dager reiste vi hjem igjen.

Jeg har alltid hatt stor respekt for hester. En av dem, Lyna, forsto nok at jeg ikke var helt trygg. Når jeg kom inn i båsen hennes, trakk hun seg alltid tilbake så langt hun kunne for å gi meg plass. Kom andre enn Erik og Rasmus inn, gjorde hun alt for å skape problemer. Ivar for eksempel, hadde store problemer med å få på seletøy, spenne for kjerra og å få hesten i hus. Et rop fra Erik var nok til at Lyna snudde om uten mere tull.

En spesiell opplevelse med Lyna var den gang under krigen da hun ble syk. Hun trakk inn falsk luft og fikk frem noen fryktelige astmaliknende lyder og var ikke god. Veterinæren ble tilkalt og naboene stilte hjelpsomt opp. Lyna ble bedøvet og operert. Det kom fluer og infeksjon i såret. Hun var lenge gjenstand for stor opp­merk­som­het i nabolaget da hun spanku­lerte majestetisk omkring med det flagrende brudesløret mitt som bandasje.

 

Vannforsyningen var for de fleste problematisk. Brønnen vår lå helt opp med kommune­grensen til Hetland. I tørre perioder gikk det tomt og da måtte de edle dråpene hentes fra Stokkavatnet med hest og kjerre, tønner, bøtter og spann. Det var mange strabasiøse turer, og gleden var stor da det ble kommunalt vann. Ledninger både for vann og kloakk ble lagt samtidig som Skjalgsgaten ble bygd. Det var etter dette at boligbyggingen skjøt fart.

 

Av andre opplevelser under krigen, husker jeg en tropp, eller noe sånt, med tyske soldater som var på øvelse her oppe. Nedfor huset vårt var hagen helt dekket med snøklokker. På spørsmål om å få plukke sa jeg nei. Etterpå kom offiseren og spurte om bare han kunne få plukke noen blomster. Da jeg bestemt sa nei igjen utbrøt han sint ”Du bist slem”, og så forsvant han.

 

Vi søkte lenge om kjøpetillatelse på bil, og viste til at vi hadde bruk for bilen for å levere det vi dyrket. Stor var gleden da Reo’en stod på gården midt i ’50 årene. Å få levert grønnsaker til forhandleren Søren Søiland på Løkkeveien gikk nå som en lek. I ferier og helger lastet vi bilen opp med unger og utstyr og dro på turer. Av andre biler vi hadde var en Chevolet og en tredje var Taunus 17M, 65 modell.

Jeg tok sertifikatet i 1969. Det var etter at Erik døde. Jeg kjørte turer både til Ryfylke og til Sørlandet.

 

“88 år gammel, trakk jeg bremsen på for siste gang, – uten å ha hatt et eneste uhell!” – avslutter Olga i den koselige stua i Skjalgsgaten.

Walter Husebø 2006

Del denne siden
  •  
  •  
  •  

Legg igjen en kommentar